sa Bush på en pressekoneranse. Verdens øyne var vidåpne. Noen ble pinlig berørt over brutaliteten, andre klappet i hendene av entusiasme. Osama skulle jaktes, finnes og flås. Lovnadene var mange, og beskyldningene enda flere. Osama var vistnok roten til alt ondt i denne verden. Selvsikkert kikker presidenten i kameraet. Han har trumfkort med dollartegn på, pansrede militærvogner, raketter, selvtillit og vetorett. Han reiser seg fra pressebordet, tar med seg manus og setter kursen mot exitdøra. Månedsvis senere har en diktator blitt tatt til fange og straffet, andre med turban har fått pryl, men ingen har blitt "røyket ut". Røyken ligger riktignok over store landeområder, men militære muskler har ennå ikke vist at de duger til å fange mannen.
Ikke misforstå, jeg er ingen politisk synser. Men skal historien ha noen hensikt må vi lære av den. Jeg gjør det.
Jeg skal ikke røyke ut noen, heller ikke straffe eller knuse noe regime. Defor tar jeg ansvar og trekker meg litt tilbake i blogstriden. Jeg trekker meg ikke. Jeg bare stiller meg opp med hånden fram og inviterer Osama til en leken ordkamp, men trekker meg fra terroren. Riktignok har jeg en del trumkort, men vil ikke falle i den grøften at jeg for eksempel må ty til sittering, for ikke å si feilsittering, for å vinne slaget.
Derfor står jeg her. Utlevert på min egen blog. For noen vil jeg se ut som taperen i denne saken. Men det gjør ikke noe. Jeg skal røyke fredspipe i stedet for å røyke noen ut av sin hule.
I den settingen kommer det nok et slag i øst og vest, men ingen stridføring eller skitten kamphandling.
Derfor ser jeg inn i webkameraet mitt. trekker på smilet og sier med norsk aksent: come on, lets make love not war (altså, la oss lage kjærlighet ikke krig:))
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment